17. feb. 2011

Del din historie om abort

I 2009 ble det utført 15.774 svangerskapsavbrudd i Norge. Landsgjennomsnittet på abort er 30,4 kvinner per 1000 kvinner. Over halvparten av alle kvinner i Oslo under 25 år som blir gravide, tar abort.

Tallene er høye, og abortene er mange, men vi hører ikke om dem. Vi vet ikke hvordan det er å oppleve å ta en abort. Vi vet ikke om kvinnene sliter eller om det går helt fint.

Jeg ønsker å lage en dokumentarfilm basert på historier fra kvinner som har tatt eller opplevd en abort. Historiene ønsker jeg å samle inn gjennom kommentarinnlegg og e-poster. Fortellerene forblir anonyme, og det endelige resultatet kommer til å bli en animert (tegnet) kortfilm. Her kan du lese mer om prosjektet.

Dersom du har tatt en abort, opplevd en spontanabort, ønsker å ta en abort, eller valgte å ikke ta en abort, så vær så snill å del historien din her i kommentarfeltet under, eller send historien din på en e-post til secretabortion@gmail.com. Du vil forbli anonym i begge tilfeller.

Del din historie om abort. Det vil hjelpe meg å lage filmen jeg ønsker å lage, og å få opp en debatt om et tema som ingen snakker om. Vær så snill å tørre å være stemmen til alle de som ikke snakker om det.

Dersom du ønsker å bidra med din historie, så skriv gjerne  litt om:
- hva som gjorde at du stod fremfor valget om abort
- hvordan det var å ta valget
- hvordan det var å gå gjennom en abort
- hva som skjedde i ettertid / hvordan det føltest i ettertid
- skriv gjerne også alder (da og nå)

På forhånd takk!

5 kommentarer:

  1. valgte å ta abort i 2009.
    Var i ett turbulent forhold,og "nyheten" om at jeg var gravid snudde opp ned på alt. jeg ble fort dårlig og forholdet vårt skranta med en gang.
    Han foreslo abort,og det var som om jeg levde "utenfor kroppen" noen uker.. for jeg husker lite,og det var ALFOR lett å gå til legen å be om abort. Fikk bare beskjed om at "siden du kommer og ber om det,har du nok tenkt godt igjennom det?!", "ja" sa jeg.. men nei..
    Angrer hver dag på valget jeg gjorde!!
    Selv om forholdet endte, og jeg har det veldig godt nå. Er forlova og har ei lita datter,og livet er bare godt. Hender fortsatt jeg gråter i dusjen over valget jeg tok.

    SvarSlett
  2. Høsten 2009 ble jeg gravid etter 3 mnd med min kjæreste. Etter at jeg hadde tatt frivillig abort i 2003 har jeg hatt blandede følelser om valget, og etter at gynokologen min fortalte at den aborten førte til at jeg hadde dannet arrvev slik at jeg ikke kunne bli gravid uten en operasjon var denne graviditeten et mirakel. Vi valgte å beholde barnet og var helt over av oss av lykke.
    Etter 8 uker og blitt vant med tanken om å bli foreldre, våknet jeg en dag med blod i trusa. Jeg begynte å lese litt på nettet og så at dette kunne være helt normalt så jeg gjorde ikke noe med det der og da.
    3 dager senere dro jeg til legen. Han sa jeg måtte være sengeliggende i en uke for at blødninger kan forekomme om egget ikke har festet seg ordentlig og måtte derfor holde meg i ro. Han tok også en hcg prøve som jeg skulle gjenta noen dager etterpå for å se om dette kunne være en spontanabort.
    Da jeg kom tilbake noen dager etterpå fikk jeg svaret at dette ikke så lovende ut og ble sendt til kvinneklinikken på Ullevål. Der konstanterte de at dette ikke var en normal graviditet og at jeg måtte ta et kirurgisk inngrep for å få ut fosteret. Akkurat da hatet jeg meg selv for at jeg hadde tatt en frivillig abort noen år tidligere. Jeg var helt knust og vi bestemte oss for å prøve igjen etter neste menstruasjon.
    Mensen kom og vi prøvde på nytt, og jeg ble gravid igjen på første forsøk.
    Denne gangen tok jeg det med kjempe ro for at jeg tenkte at egget ville feste skikkelig om jeg gjorde det. Dagene gikk og håpet om at dette skulle gå bra ble større og større for hver dag.
    Men så i 9 uke var jeg på do og oppdaget på nytt blod i trusa. Livredd og skrekkslagen ringte jeg kjæresten min som kom og hentet meg og kjørte meg rett til legen, som igjen sendte meg opp til kvinneklinikken.
    Der tok de en hcg prøve og en ultralyd. På ultralyden så de to egg, der det ene var dødt. Helt sjokkert ble vi glade da legen sa at hcg nivået mitt var veldig høyt og det var muligheter for at det andre egget kunne overleve. Jeg ble sykemeldt og ble bedt om å komme tilbake en uke senere. Det var julaften i mellom og feiret den så godt jeg kunne med håp om at dette skulle gå bra. Da jeg kom tilbake tok jeg ny hcg og legen sa til meg at nivået hadde dobblet seg. Vi ble fra oss av glede og kunne ikke vente på ultralyden. Hun begynte med den og ble helt stille og etter et par minutter sier hun at desverre begge eggene var døde.
    Jeg brast ut i gråt, og forsto ingenting siden hcg prøvene var så bra. Men kroppen fortsatte å produsere hcg pga for rask celledeling forsto jeg det som.
    Knust igjen og to dager før nyttårsaften tok de bort begge fostrene. Så jeg hadde mistet 3 barn på 3 mnd. Jeg var sykemeldt i 4 uker etterpå og bestemte oss for at vi ville vente en stund nå før vi prøvde igjen. Det ble rett og slett for mye...
    Enda tenker jeg på det barnet jeg tok bort av egen vilje. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg aldri gjort det.
    Legene har livet oss full oppfølging neste gang jeg blir gravid, men makter det ikke ennå, selv over et år senere. Det gjør vondt å ta frivillig abort, men å miste 3 foster på denne måten er ubeskrivelig vondt og sårende.

    SvarSlett
  3. Vi hadde vært frem og tilbake et par måneder - han var en useriøs fyr, og jeg viste at det ikke kom til å vare lenge mellom oss. Jeg var ung og dum, og sløv med prevensjonen. Og det endte med at jeg ble gravid. På det tidspunktet følte jeg at jeg ikke hadde noe valg - jeg var for ung, vi ville ikke bli gode foreldre, han ville ikke ha barn. Jeg dro til legen, og bestilte en abort. Ordet "bestilte" høres dumt ut, men det va jo det jeg gjorde. Det gikk mange uker før jeg fikk time på sykehuset, og da jeg kom dit var jeg 11 uker på vei. Jeg tok medisinsk abort, og ble innlagt kl 9 på morgenen. Aborten var veldig smertefull, men det var ingenting sammenlignet med hvordan det føltes å se fosteret. En antydning til en liten munn og øyne, fingre, tær.. Ingen hadde forberedt meg på det. Kl 23 gråt jeg meg til å få dra hjem. De mente jeg burde bli der over natten. Neste morgen våknet jeg i en seng full av blod, og ble innlagt på sykehuset igjen kl 12.00. Jeg fikk beskjed om at kroppen ikke hadde klart å kvitte seg med alt dagen før, og at jeg måtte ta en kirurgisk abort i tillegg. De hadde lite kapasitet på sykehuset, så jeg måtte vente. De kunne ikke si noe om når de hadde tid til meg, så jeg kunne ikke drikke eller spise. Det var en grusomt lang dag.. Jeg hadde store smerter, var engstelig og ensom. Kl 23.00 fikk de endelig tid til meg, og den kirurgiske aborten gikk heldigvis kjapt og greit.

    Jeg skulle ønske jeg kunne fått mer informasjon på forhånd, bedre oppfølging og tidligere tidspunkt for aborten. Legen min skulle ha forsikret seg om at jeg viste hva jeg gjorde, at jeg virkelig hadde tenkt gjennom valget jeg tok. Når han var sikker på dette, skulle jeg fått time på sykehuset med en gang, så jeg slapp å gå rundt i lang tid å være gravid. Slapp morgenkvalmen. Slapp å se et foster som var så langt utviklet, og slapp å måtte pakke det inn i papir og kaste det i søplen på sykehuset. Slapp å bruke tre dager på å ta denne aborten.

    Det har vært tungt i senere tid, og jeg kan si med hånden på hjertet at jeg aldri vil ta en abort igjen. Jeg har hatt store problemer med å akseptere det jeg har gjort. I dag kunne jeg hatt et barn på snart tre år.

    SvarSlett
  4. Jeg har aldri vært gravid og derfor aldri blitt stilt foran noe som for meg virker som den vanskeligste, tøffeste, mest innvirkende avgjørelsen en kvinne (eller et par) tar.
    Selv er jeg for selvbestemt abort, men er mot abort uten tilstrekkelig informasjon rundt følger, muligheter, støtteapparat, oppfølging, og ikke minst gjennomgående samtale med lege/sykesøster/psykolog, slik at man kan unngå slike triste, bitre historier som mange bærer på.
    Derfor vil jeg takke deg, du som tar initiativet til å belyse et så mørkelagt tema. Og en enda større takk til dere som velger å dele med dere, - enten det gikk bra eller dårlig; om dere angrer eller er fornøyde med avgjørelsen.
    Det var veldig sterkt å lese historiene deres, - det er bra høre hvordan det oppleves direkte fra de som har vært der. Jeg håper at dette vil føre til bedre oppfølging fra leger - både på forhånd og etterpå, - samt at kvinner kan få svar på mye av det jeg antar de lurer på rundt en så - bokstavelig talt - livsviktig avgjørelse.

    SvarSlett
  5. hei!
    Jeg gjennomgikk en med abort i 2006, og hadde ingen negativ opplevelse rundt det.
    Jeg ble gravid med min mann da forholdet vårt virkelig skrantet (han flyttet ut et halvt år etter) og vi hadde to små barn fra før, på 1 og 2 år. Jeg ble tidlig dårlig, og hadde bla. skrekkelig hodepine. Med to små barn hjemme og en mann som var borte lange dager, ble graviditeten helt uutholdelig.
    Opplevde at valget var enkelt å ta. Høres kynisk ut, men jeg følte jeg valgte på vegne av de to barna jeg hadde fra før, og med tanke på meg selv og framtiden som alenemor, i tillegg til helsen.
    Klart jeg tenkte at det var et menneske jeg fjernet. Et menneske som aldri ville få oppleve livet. Fordi jeg bestemte det. Dette er aspekter jeg aldri vil klare å forsvare, men samtidig er jeg veldig glad for at jeg hadde valget. Livet vårt hadde sett helt anderledes ut i dag uten den muligheten.

    Har jobbet på gynekologisk avd og har dermed fått et noe "vant" syn på problematikken fra før, og var IKKE i tvil om jeg skulle velge med/kir abort. Har sett litt for mye av selve inngrepet til at det var aktuelt.

    Hadde ingen ekstreme smerter, var egentlig bare som en kraftig mens hva blødning angår.

    Og i ettertid - uendelig letta!

    Likevel - hadde foretrukket å ikke bli gravid å måtte ta avgjørelsen, selvsagt...

    Lykke til med prosjektet! Dette er viktig!!:)

    SvarSlett